Flua er den uformelige, svarte bylten som sitter i kjevene på edderkoppen. Den har blitt til en våt klump som blir suget tørr. Etter at korsedderkoppen hadde spist opp maten sin, kastet den det tomme skallet fra seg. Etter frokosten (det var tidlig om morgenen) var det ikke snakk om å legge seg nedpå, men edderkoppen satte straks i gang med å fikse på nettet. Noen av trådene var kommet i uorden og måtte repareres før et nytt insekt gikk i garnet. Og først da satte edderkoppen seg pent i midten av nettet og ventet på nytt besøk.

Før i tiden trodde folk at svalene overvintret i mudderet på bunnen av sjøer og vann. I dag vet vel de fleste at de heller tar vingene fatt og søker til varmere (og langt tørrere) strøk. Rare greier, dette her! De vil mer enn gjerne få håpefulle småtroll på vingene i Norge, men stikker til mer levlige strøk når høsten kommer. Og når den biologiske klokka sier i fra ut på våren, får de reisefeber nordover igjen. Fordi det skal foregå noe svært viktig i deres liv her oppe i nord, nemlig familieforøkelse. For et uslåelig system!

Og verandaen (såfremt den vender ut mot skog og mark) kan brukes til annet enn bare kaffedrikking. Jeg har fått mange bilder av både rådyr, fasan, ringdue og andre herfra. Med ryggen inntil stueveggen og kaffekoppen på bordet ved siden av, kan jeg neigu ikke ha det bedre! Så jeg benytter kamuflasje, jeg også. Og kommer til å gjøre det så lenge skogen står der og jeg bor her. Rådyrbukken og flaggspetten er fotografert fra verandaen tidligere på året, mens geviret fortsatt var bastkledd og hvitveisen bare var for ungdom å regne. Men uansett om vi sitter i kamuflasje eller ikke – husk å få med dere naturfølelsen.

I dag satt jeg altså ved den gamle elva og ventet på fossekallen. Etter en god stunds venting fikk jeg derimot besøk av en trivelig strandsnipe. Den landet først lenger nede der elva gjør en sving, men svinset seg oppover på jakt etter insekter. Og den tok noen snarturer ut på steinene jeg hadde foran meg. Strandsnipa har alltid dårlig tid, synes jeg. Den gir seg aldri tid til å sitte stille, men maser i vei det beste den kan. Det ser ut til at strandsnipa er plottet inn på en eneste ting – mat! Da vaderen bare var noe få meter unna fikk den plutselig øye på meg. Den gikk på vingene og fløy oppover elva. Fossekallen derimot, fikk jeg ikke!

Lyset er alltid en god hjelper når vi fotograferer, og solas skinn i vannet kan gi mange detaljer. På bildet ser det nesten ut som en har hoppet rundt med en lommelykt for å skape effekt. Det lille fallet er ikke mer enn 10-15 centimeter høyt, men nok til å skape en fin stemning. Vannstanden i elva denne dagen var svært lav, og det ga meg mange muligheter. Jeg hadde god anledning til å gå rundt i elvefaret på jakt etter motiver. Både linerle, vintererle og fossekall har tilhold i elva, men denne dagen var det vannet og lyset som fenget meg.

Som nevnt må ikke stedene være store. Bildet under denne saken er en liten del av en stor bekk. Det er bare noen titalls meter før den renner ut i et stort vann. Men under de tette trekronene er det godt å sitte. Ørreten er stadig oppe i vannskorpa etter insekter, og er jeg litt uheldig med bevegelsene renner den i rakettfart under røttene på trærne som vokser ut i bekken. Sola sender bare små striper med lys ned hit, men det er det som gjør stedet så spennende! Litt mystisk, på en måte. Så et godt tips er å bli kjent i et område. På den måten får vi heller ikke det evige kjøret om å rekke over mest mulig. Stress og mas gir ikke bilder. Å ta det med ro, nyte landskapet og alle dets innbyggere, gir grobunn for kreativitet og spenning.

Øyestikkeren på bildet, som forresten er en firflekklibelle, gjorde det. Og dermed satte den seg for siste gang. Med den ene vingen kom den borti en smal soldogg, og dermed var det gjort. Den satt fast! Den arbeidet febrilsk med å komme løs, men da fikk den fremre venstrevingen en stygg knekk ytterst. Og for å bære en øyestikker må vingene være helt perfekte. Firflekklibellen arbeidet så intenst med å komme løs at den faktisk klarte det. Den kom løs fra soldoggen, men den kom ikke på vingene. Knekken på vingen var for stor. I et desperat forsøk på å lette snudde libellen, men bare for å stange borti en annen smal soldogg med ansiktet, og nå var det ingen vei tilbake. Firflekklibellen vil sørge for at soldoggen får en durabelig kjøttmiddag de neste dagene.

Soldogg er en vakker plante med langstilkete kjertler på bladene. Ytterst på hver kjertel sitter en blank og seig dråpe. Når et insekt er fanget lukker kjertlene og bladene seg rundt insektet og fordøyer det med proteinspaltende enzymer som skilles ut av kjertlene midt på bladplatene. Nå er det ingen enkel sak for soldoggen og bøye seg rundt firflekklibellen, men på en eller annen måte for nok planten i seg de nødvendige næringsemnene.

Men så gjorde jeg det: Kjøpte meg Sigma! Hoppet over den svinhøye terskelen og gikk til anskaffelse av en Sigma 150mm 1:2,8 APO makro EX HSM. Og det var spennende å ta den første fototuren med “noe annet” i sekken enn det gamle og kjente. Og jeg er veldig fornøyd med Sigmaen. Den har en suveren skarphet, og kan på alle måter hevde seg i kampen som kvalitetsobjektiv. De to bildene er noen av resultatene fra den første turen. Dette er såvisst ikke noen test i vid forstand, men en liten hentydning om at det slett ikke er farlig å skaffe noe annet enn fra “de store”. Sigma 150mm makro kan varmt anbefales!

Og blåskjellene er så mange at det like gjerne kunne vært en hel by. Disse blåskjellene er ikke store, så kanskje vi kan kalle det for blåskjellenes barnehage? Men det finnes neppe en barnehage i hele verden med så mange individer som her. Blåskjellene ligger tett som hagl. Hvorfor gjør de det? Er de sosiale, eller er det bare fordi det er fint å være akkurat her? Jeg får neppe svar av dem, men jeg innbiller meg at det kan være en kombinasjon av flere faktorer: Det er fint å være her og at stedet er rikt på mat. Men at det sosiale også spiller inn. Alle arter og individer har behov for den tryggheten flere individer gir hverandre. Disse blåskjellene ligger for øyeblikket i friluft, men ved høyere vann kan de spise så mye de orker. Strandsneglene og blåskjellene må kunne leve i to verdener – både over og under vann. Vi er nok likere enn vi tror.

En annen historie er enda bedre: En eldre mann satt ytterst på svaberget en formiddag og koste seg i sola da et ektepar dukket opp. La det være sagt med en gang: Denne historien er sann. Jeg kjente selv den eldre mannen. Ekteparet så mannen og ble stående og prate sammen. Deretter gikk han bort til den eldre mannen og forlangte at han skulle flytte seg. Mannen lurte på hvorfor, og fikk svar at de hadde hytte i nærheten (der har vi det igjen) og lå mye her i fjor. -Men dette er jo et sted for alle, sa mannen. -Ingen har rett til å jage noen vekk herfra. Og det irriterte svaret kom fort: Hvis ikke han flytter seg nå går jeg til grunneieren og sier i fra, sa den hissige turisten. -Kjenner du han, sa mannen? -Ja, sa turisten. -Det synes jeg er merkelig, sa mannen, for jeg kjenner ikke deg? Det eiersyke turistparet har vel aldri forsvunnet hurtigere fra noe sted.

Så når det gjelder sommer, sol og svaberg er det stort nok til alle. Ikke oppfør dere som om dere eier noe som helst. Det irriterer mer enn dere aner. Og hvis hensikten er å lage kvalme så har dere klart det. Her i mine trakter rundt Stavern og Brunlanes var ordet turist nesten et skjellsord. Det er et stort antall turister langs den norske kysten sommertid, og vi skal vise hensyn til alle. Enten vi soler oss, bader, leker i sanden eller er naturfotografer, har vi alle de samme rettigheter og plikter når vi ferdes ute langs strand og svaberg.